2010/12/25
2010/12/11
Zweizz on tour with Ulver
Mar 22: Ulver, Virus & Zweizz, Koko London, UNITED KINGDOM
Mar 26: Trabendo Paris, FRANCE
Mar 27: Incorso Rotterdam, NETHERLANDS
Mar 29: Matrix Bochum-Langendreer, GERMANY
Mar 30: Substage Karlsruhe, Baden-Würt, GERMANY
Mar 31: Z7 Basel, SWITZERLAND
Apr 2: Madonna dell'Albero Ravenna, -, ITALY
Apr 3: Szene Vienna, AT
Apr 6: k17 Berlin, GERMANY
Apr 7: Majestic Bratislava, SLOVAKIA (Slovak Republic)
Apr 8: Beatpol Dresden, DEU
Apr 9: Biebob Antwerp, BELGIUM
Mar 26: Trabendo Paris, FRANCE
Mar 27: Incorso Rotterdam, NETHERLANDS
Mar 29: Matrix Bochum-Langendreer, GERMANY
Mar 30: Substage Karlsruhe, Baden-Würt, GERMANY
Mar 31: Z7 Basel, SWITZERLAND
Apr 2: Madonna dell'Albero Ravenna, -, ITALY
Apr 3: Szene Vienna, AT
Apr 6: k17 Berlin, GERMANY
Apr 7: Majestic Bratislava, SLOVAKIA (Slovak Republic)
Apr 8: Beatpol Dresden, DEU
Apr 9: Biebob Antwerp, BELGIUM
2010/12/09
A tiny avant-garde metal manifesto
A tiny avant-garde metal manifesto – post the banalization of genre blending
(Version 1.0)
I. What the fuck is «avant-garde metal»? The term has been subject to much debate. Is it just another subgenre of metal? If so, «avant-garde metal» is a contradiction in terms. Tails are getting increasingly longer, and insufficient taxonomies do not serve our common understanding of the complexity of phenomena.
II. Avant-garde metal is a strategy. It stems from genuine love for metal music and culture. We who love metal, do not want our metal stale – bereft of vision, ambition, hope, reflection, craftsmanship and imagination. And we certainly do not want it to be impotent or infertile!
III. Blending genres is so fucking nineties. It takes a dimwit to be impressed today with the concept of mixing progressive rock, psychedelia, jazz and black metal. SERIOUSLY! Fleurety did that in 1995, and we were influenced by among others Celtic Frost's 1987 (!) album «Into the Pandemonium». (Note: This does not entail that those who mix progressive rock, psychedelia, jazz and black metal (or whatever) do not sometimes achieve stunning results even today. Examples abound.)
IV. Knowing that genre blending is the new mundane, we must search for other ways to implement our avant-garde metal strategies.
V. Metal – as all forms of music – is wrapped in plastic. That is the way we love it. Thus the physical format is a Gesamtkunstwerk spanning text, images, music, production, typography, design and most certainly many other branches of the arts. This is assumed to be taken as granted. We must therefore seek to holistically integrate every possible parameter in our artworks to make sure the total is qualified «avant-garde» – and that it may justly be categorized as such.
VI. Clearly the parameters in the most dire crisis with regards to metal today are text and visual presentation. The musical parameter is in a crisis too, but there appears to be little to be done with it. With no wars of relevance in our time, we are not able to reap the benefits of arms race. (Yes, I am talking about the amplification of the guitar and the propagation of tape recorders – to name just a few examples.) The technological progress in the field of sculpting new sounds is painstakingly slow, and we cannot allow ourselves to wait for researchers and venture capitalists to catch up with us.
VII: The so-called Web 2.0 has revealed a shocking lack of ambition among younger artists. We, the veterans, the adults, must take responsibility when the new generation fails our proud tradition of incessantly working for the vigour of (extreme) metal!
VIII: The new generation must strive to prove the falsity of point VII.
IX: We must look to reinvent what concepts may be expressed through metal. We must be willing to go to great lenghts to do so. We must be prepared to try every possible style, method and personal degradation to further the progress of the music we so deeply love. If admitting that Jesus Christ was a pretty awesome dude serves our purpose, we must never hesitate to do so.
X: A good manisto is always cocky and ballsy. Cock And Ball Torture is a mediocre grindcore band. Literal cock and ball worship, however, is the superhighway to the future.
(Version 1.0)
I. What the fuck is «avant-garde metal»? The term has been subject to much debate. Is it just another subgenre of metal? If so, «avant-garde metal» is a contradiction in terms. Tails are getting increasingly longer, and insufficient taxonomies do not serve our common understanding of the complexity of phenomena.
II. Avant-garde metal is a strategy. It stems from genuine love for metal music and culture. We who love metal, do not want our metal stale – bereft of vision, ambition, hope, reflection, craftsmanship and imagination. And we certainly do not want it to be impotent or infertile!
III. Blending genres is so fucking nineties. It takes a dimwit to be impressed today with the concept of mixing progressive rock, psychedelia, jazz and black metal. SERIOUSLY! Fleurety did that in 1995, and we were influenced by among others Celtic Frost's 1987 (!) album «Into the Pandemonium». (Note: This does not entail that those who mix progressive rock, psychedelia, jazz and black metal (or whatever) do not sometimes achieve stunning results even today. Examples abound.)
IV. Knowing that genre blending is the new mundane, we must search for other ways to implement our avant-garde metal strategies.
V. Metal – as all forms of music – is wrapped in plastic. That is the way we love it. Thus the physical format is a Gesamtkunstwerk spanning text, images, music, production, typography, design and most certainly many other branches of the arts. This is assumed to be taken as granted. We must therefore seek to holistically integrate every possible parameter in our artworks to make sure the total is qualified «avant-garde» – and that it may justly be categorized as such.
VI. Clearly the parameters in the most dire crisis with regards to metal today are text and visual presentation. The musical parameter is in a crisis too, but there appears to be little to be done with it. With no wars of relevance in our time, we are not able to reap the benefits of arms race. (Yes, I am talking about the amplification of the guitar and the propagation of tape recorders – to name just a few examples.) The technological progress in the field of sculpting new sounds is painstakingly slow, and we cannot allow ourselves to wait for researchers and venture capitalists to catch up with us.
VII: The so-called Web 2.0 has revealed a shocking lack of ambition among younger artists. We, the veterans, the adults, must take responsibility when the new generation fails our proud tradition of incessantly working for the vigour of (extreme) metal!
VIII: The new generation must strive to prove the falsity of point VII.
IX: We must look to reinvent what concepts may be expressed through metal. We must be willing to go to great lenghts to do so. We must be prepared to try every possible style, method and personal degradation to further the progress of the music we so deeply love. If admitting that Jesus Christ was a pretty awesome dude serves our purpose, we must never hesitate to do so.
X: A good manisto is always cocky and ballsy. Cock And Ball Torture is a mediocre grindcore band. Literal cock and ball worship, however, is the superhighway to the future.
2010/11/11
Fleurety «Evoco Bestias» out in December
The song Summon the Beasts off our upcoming 7" «Evoco Bestias» is streaming at the Fleurety Myspace page.
FLEURETY «EVOCO BESTIAS» 7" EP
Artist: Fleurety
Title: «Evoco Bestias»
Label: Aesthetic Death Records
Format: Vinyl 7"
Cat. No: ADEP 003
«Evoco Bestias» features the first new material by Fleurety since 1998. It will be released in December 2010 through Aesthetic Death Records.
Fleurety is a band from Ytre Enebakk, Norway. They have been hailed as one of the originators of the style that has lately come to be known as avant-garde metal, a status earned through their albums «Min Tid Skal Komme» (1995) and «Department of Apocalyptic Affairs» (2000) – plus the EP «Last-Minute Lies» (1997).
«Evoco Bestias» features two songs – Summon the Beasts and Animal of the City. Together they serve as a powerful evocation of the feral spirit in man.
As well as founding members Alexander Nordgaren (guitars, bass) and Svein Egil Hatlevik (vocals), the recording features Andreas Barsleth (drums) and Ayna B. Johansen (vocals).
«Evoco Bestias» was recorded at Crystal Canyon Studios, Oslo in 2008, with the assistance of Tore Ylwisaker.
«Evoco Bestias» is limited to 666 copies. The cover artwork has been made by Trine & Kim Design Studio. The record is pressed on heavy duty grey vinyl.
This release is the second in a series of new Fleurety recordings only available on vinyl. The next release «Et Spiritus Meus Semper Sub Sanguinantibus Stellis Habitabit» can be expected in 2011. The first record in the series, «Ingentes Atque Decorii Vexilliferi Apokalypsis», was released in 2009.
For more info, go to http://aestheticdeath.com/home.php
FLEURETY «EVOCO BESTIAS» 7" EP
Artist: Fleurety
Title: «Evoco Bestias»
Label: Aesthetic Death Records
Format: Vinyl 7"
Cat. No: ADEP 003
«Evoco Bestias» features the first new material by Fleurety since 1998. It will be released in December 2010 through Aesthetic Death Records.
Fleurety is a band from Ytre Enebakk, Norway. They have been hailed as one of the originators of the style that has lately come to be known as avant-garde metal, a status earned through their albums «Min Tid Skal Komme» (1995) and «Department of Apocalyptic Affairs» (2000) – plus the EP «Last-Minute Lies» (1997).
«Evoco Bestias» features two songs – Summon the Beasts and Animal of the City. Together they serve as a powerful evocation of the feral spirit in man.
As well as founding members Alexander Nordgaren (guitars, bass) and Svein Egil Hatlevik (vocals), the recording features Andreas Barsleth (drums) and Ayna B. Johansen (vocals).
«Evoco Bestias» was recorded at Crystal Canyon Studios, Oslo in 2008, with the assistance of Tore Ylwisaker.
«Evoco Bestias» is limited to 666 copies. The cover artwork has been made by Trine & Kim Design Studio. The record is pressed on heavy duty grey vinyl.
This release is the second in a series of new Fleurety recordings only available on vinyl. The next release «Et Spiritus Meus Semper Sub Sanguinantibus Stellis Habitabit» can be expected in 2011. The first record in the series, «Ingentes Atque Decorii Vexilliferi Apokalypsis», was released in 2009.
For more info, go to http://aestheticdeath.com/home.php
2010/08/25
Evoco Bestias
Fleurety «Evoco Bestias» 7" EP, featuring the first new material from Fleurety since 1998 will be released this autumn through Aesthetic Death Records.
More info to follow within short.
2010/07/16
the lyrics for "no clue" from zweizz & joe hopkins as sung by carl-michael eide
the lyrics for "no clue" from zweizz & joey hopkins as sung by carl-michael eide
No Clue
soft, strong, and disposable
two corpses, everything's fine
more fun than you can imagine
not sure when I started thinking this way
beating stars that nobody else wanted to illuminate
giver of breath and bread
the world is changed
Summer ends now; now, now
that taste of myself
sing a thing as everybody rings it, only louder
from the activity of the mind
whoever did this waited until the last second
No Clue
soft, strong, and disposable
two corpses, everything's fine
more fun than you can imagine
not sure when I started thinking this way
beating stars that nobody else wanted to illuminate
giver of breath and bread
the world is changed
Summer ends now; now, now
that taste of myself
sing a thing as everybody rings it, only louder
from the activity of the mind
whoever did this waited until the last second
2010/06/27
a review of an old record
here's a review of "nonsense chamber", an album I made with yusaf from ved buens ende and DHG back in 1996
http://www.lollipop.com/archive_temp.php3?content=issue43/43-4e-01.html
the album itself can be downloaded from here
http://www.lollipop.com/archive_temp.php3?content=issue43/43-4e-01.html
the album itself can be downloaded from here
2010/06/04
Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap
Det er ingen elg på Foods nye plate.
Anmeldelse skrevet for Morgenbladet.
Food
Quiet Inlet
ECM/Musikkoperatørene. 2010
Quiet Inlet er det sjette albumet til Food, og det første på ECM. Og når man har en cd med den karakteristiske omslagsdesignen til det tyske plateselskapet i hendene, vet man hva man forventer: Rolig og meditativ jazz.
Det får vi også på Quiet Inlet, men dette er ikke bare smakfull voksenjazz for svigerfar. Allerede på åpningssporet hører vi perkusjonist Thomas Strønens eksotiske og sløye rytmer, som maler ut en vagt melodisk figur. I bakgrunnen svever en lys, stigende sky av en synthesizer, som, når man lytter gjennom hele albumet, skal vise seg å være et sentralt virkemiddel for å skape dybde i lydbildet. Denne bakgrunnssynthen bidrar til å skape en følelse av stigning i mange av låtenes hendelsesforløp.
En av grunnene til at Quiet Inlet ikke bare lar seg beskrive som rolig og meditativ jazz, er nettopp fokuset på lyddesign. Food består altså av de to faste medlemmene Thomas Strønen og den britiske saksofonisten Iain Ballamy. I tillegg har de med seg to gjester: norske Nils Petter Molvær på trompet og østerrikeren Christian Fennesz på gitar. Dette kan høres ut som en nokså konvensjonell akustisk kvartett, men slik er det ikke: Alle musikerne er oppført som utøvere av «electronics» i omslaget, i tillegg til hovedinstrumentet.
Soloppgang. Jeg skal ikke hevde at «Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap» er en spesielt original overskrift på denne anmeldelsen. Men så er ikke lydlandskapene på Quiet Inlet spesielt originale heller. Snarere er det riktigere å beskrive dem som balanserte, kontrollerte og utført med et finstilt øre for subtile detaljer.
Christian Fennesz er en slags superstjerne i den elektroniske musikken. Hadde dette vært en film, ville man sagt at han spiller en birolle. Men hans bidrag ligger først og fremst i de subtile detaljene, både på åpningssporet «Tobiko» og sistesporet «Fathom». Han utvider lydbildet med lavmælt skurring og knitring som beriker teksturene i den ellers nokså opplagte elektronikkbruken. Og gitarspill i noen konvensjonell forstand er det ikke snakk om.
Nils Petter Molvær setter noe sterkere preg på de låtene han er med på, som altså er «Chimaera», «Becalmed», «Cirrina» og «Dweller». Samspillet mellom saksofonist Ballamy og trompetist Molvær er besnærende, og de to utfyller hverandre godt i sitt flettverk av melodier og harmonier.
Effekter. Food legger listen høyt for seg selv, og dermed blir det ekstra grelt når gruppen overbruker enkle og tydelige elektroniske romklang- og delayeffekter. Det høres nybegynneraktig ut satt opp imot utøvernes ubestridelige ferdigheter på de akustiske instrumentene.
Albumet er rendyrket i ett stemningsleie og i stort sett ett tempo. Det kunne fort blitt monotont, men når det ikke blir det, er det først og fremst perkusjonist Strønens fortjeneste. Om noen skulle lure, så er forekomsten av tradisjonelle jazzrytmer nærmest null. Her går det heller i forskjellige varianter av motiver som formodentlig er hentet fra de forskjelligste kroker av verden, og det er både polyrytmisk og fengende.
Anmeldelse skrevet for Morgenbladet.
Food
Quiet Inlet
ECM/Musikkoperatørene. 2010
Quiet Inlet er det sjette albumet til Food, og det første på ECM. Og når man har en cd med den karakteristiske omslagsdesignen til det tyske plateselskapet i hendene, vet man hva man forventer: Rolig og meditativ jazz.
Det får vi også på Quiet Inlet, men dette er ikke bare smakfull voksenjazz for svigerfar. Allerede på åpningssporet hører vi perkusjonist Thomas Strønens eksotiske og sløye rytmer, som maler ut en vagt melodisk figur. I bakgrunnen svever en lys, stigende sky av en synthesizer, som, når man lytter gjennom hele albumet, skal vise seg å være et sentralt virkemiddel for å skape dybde i lydbildet. Denne bakgrunnssynthen bidrar til å skape en følelse av stigning i mange av låtenes hendelsesforløp.
En av grunnene til at Quiet Inlet ikke bare lar seg beskrive som rolig og meditativ jazz, er nettopp fokuset på lyddesign. Food består altså av de to faste medlemmene Thomas Strønen og den britiske saksofonisten Iain Ballamy. I tillegg har de med seg to gjester: norske Nils Petter Molvær på trompet og østerrikeren Christian Fennesz på gitar. Dette kan høres ut som en nokså konvensjonell akustisk kvartett, men slik er det ikke: Alle musikerne er oppført som utøvere av «electronics» i omslaget, i tillegg til hovedinstrumentet.
Soloppgang. Jeg skal ikke hevde at «Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap» er en spesielt original overskrift på denne anmeldelsen. Men så er ikke lydlandskapene på Quiet Inlet spesielt originale heller. Snarere er det riktigere å beskrive dem som balanserte, kontrollerte og utført med et finstilt øre for subtile detaljer.
Christian Fennesz er en slags superstjerne i den elektroniske musikken. Hadde dette vært en film, ville man sagt at han spiller en birolle. Men hans bidrag ligger først og fremst i de subtile detaljene, både på åpningssporet «Tobiko» og sistesporet «Fathom». Han utvider lydbildet med lavmælt skurring og knitring som beriker teksturene i den ellers nokså opplagte elektronikkbruken. Og gitarspill i noen konvensjonell forstand er det ikke snakk om.
Nils Petter Molvær setter noe sterkere preg på de låtene han er med på, som altså er «Chimaera», «Becalmed», «Cirrina» og «Dweller». Samspillet mellom saksofonist Ballamy og trompetist Molvær er besnærende, og de to utfyller hverandre godt i sitt flettverk av melodier og harmonier.
Effekter. Food legger listen høyt for seg selv, og dermed blir det ekstra grelt når gruppen overbruker enkle og tydelige elektroniske romklang- og delayeffekter. Det høres nybegynneraktig ut satt opp imot utøvernes ubestridelige ferdigheter på de akustiske instrumentene.
Albumet er rendyrket i ett stemningsleie og i stort sett ett tempo. Det kunne fort blitt monotont, men når det ikke blir det, er det først og fremst perkusjonist Strønens fortjeneste. Om noen skulle lure, så er forekomsten av tradisjonelle jazzrytmer nærmest null. Her går det heller i forskjellige varianter av motiver som formodentlig er hentet fra de forskjelligste kroker av verden, og det er både polyrytmisk og fengende.
2010/05/30
some pics from modulert grand prix
i played with torgny amdam at this year's eminent MODULERT GRAND PRIX, and Mette Haugen was kind enough to take some very nice pics.
2010/05/24
Subscribe to:
Posts (Atom)