The song Summon the Beasts off our upcoming 7" «Evoco Bestias» is streaming at the Fleurety Myspace page.
FLEURETY «EVOCO BESTIAS» 7" EP
Artist: Fleurety
Title: «Evoco Bestias»
Label: Aesthetic Death Records
Format: Vinyl 7"
Cat. No: ADEP 003
«Evoco Bestias» features the first new material by Fleurety since 1998. It will be released in December 2010 through Aesthetic Death Records.
Fleurety is a band from Ytre Enebakk, Norway. They have been hailed as one of the originators of the style that has lately come to be known as avant-garde metal, a status earned through their albums «Min Tid Skal Komme» (1995) and «Department of Apocalyptic Affairs» (2000) – plus the EP «Last-Minute Lies» (1997).
«Evoco Bestias» features two songs – Summon the Beasts and Animal of the City. Together they serve as a powerful evocation of the feral spirit in man.
As well as founding members Alexander Nordgaren (guitars, bass) and Svein Egil Hatlevik (vocals), the recording features Andreas Barsleth (drums) and Ayna B. Johansen (vocals).
«Evoco Bestias» was recorded at Crystal Canyon Studios, Oslo in 2008, with the assistance of Tore Ylwisaker.
«Evoco Bestias» is limited to 666 copies. The cover artwork has been made by Trine & Kim Design Studio. The record is pressed on heavy duty grey vinyl.
This release is the second in a series of new Fleurety recordings only available on vinyl. The next release «Et Spiritus Meus Semper Sub Sanguinantibus Stellis Habitabit» can be expected in 2011. The first record in the series, «Ingentes Atque Decorii Vexilliferi Apokalypsis», was released in 2009.
For more info, go to http://aestheticdeath.com/home.php
2010/08/25
Evoco Bestias
Fleurety «Evoco Bestias» 7" EP, featuring the first new material from Fleurety since 1998 will be released this autumn through Aesthetic Death Records.
More info to follow within short.
2010/07/16
the lyrics for "no clue" from zweizz & joe hopkins as sung by carl-michael eide
the lyrics for "no clue" from zweizz & joey hopkins as sung by carl-michael eide
No Clue
soft, strong, and disposable
two corpses, everything's fine
more fun than you can imagine
not sure when I started thinking this way
beating stars that nobody else wanted to illuminate
giver of breath and bread
the world is changed
Summer ends now; now, now
that taste of myself
sing a thing as everybody rings it, only louder
from the activity of the mind
whoever did this waited until the last second
No Clue
soft, strong, and disposable
two corpses, everything's fine
more fun than you can imagine
not sure when I started thinking this way
beating stars that nobody else wanted to illuminate
giver of breath and bread
the world is changed
Summer ends now; now, now
that taste of myself
sing a thing as everybody rings it, only louder
from the activity of the mind
whoever did this waited until the last second
2010/06/27
a review of an old record
here's a review of "nonsense chamber", an album I made with yusaf from ved buens ende and DHG back in 1996
http://www.lollipop.com/archive_temp.php3?content=issue43/43-4e-01.html
the album itself can be downloaded from here
http://www.lollipop.com/archive_temp.php3?content=issue43/43-4e-01.html
the album itself can be downloaded from here
2010/06/04
Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap
Det er ingen elg på Foods nye plate.
Anmeldelse skrevet for Morgenbladet.
Food
Quiet Inlet
ECM/Musikkoperatørene. 2010
Quiet Inlet er det sjette albumet til Food, og det første på ECM. Og når man har en cd med den karakteristiske omslagsdesignen til det tyske plateselskapet i hendene, vet man hva man forventer: Rolig og meditativ jazz.
Det får vi også på Quiet Inlet, men dette er ikke bare smakfull voksenjazz for svigerfar. Allerede på åpningssporet hører vi perkusjonist Thomas Strønens eksotiske og sløye rytmer, som maler ut en vagt melodisk figur. I bakgrunnen svever en lys, stigende sky av en synthesizer, som, når man lytter gjennom hele albumet, skal vise seg å være et sentralt virkemiddel for å skape dybde i lydbildet. Denne bakgrunnssynthen bidrar til å skape en følelse av stigning i mange av låtenes hendelsesforløp.
En av grunnene til at Quiet Inlet ikke bare lar seg beskrive som rolig og meditativ jazz, er nettopp fokuset på lyddesign. Food består altså av de to faste medlemmene Thomas Strønen og den britiske saksofonisten Iain Ballamy. I tillegg har de med seg to gjester: norske Nils Petter Molvær på trompet og østerrikeren Christian Fennesz på gitar. Dette kan høres ut som en nokså konvensjonell akustisk kvartett, men slik er det ikke: Alle musikerne er oppført som utøvere av «electronics» i omslaget, i tillegg til hovedinstrumentet.
Soloppgang. Jeg skal ikke hevde at «Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap» er en spesielt original overskrift på denne anmeldelsen. Men så er ikke lydlandskapene på Quiet Inlet spesielt originale heller. Snarere er det riktigere å beskrive dem som balanserte, kontrollerte og utført med et finstilt øre for subtile detaljer.
Christian Fennesz er en slags superstjerne i den elektroniske musikken. Hadde dette vært en film, ville man sagt at han spiller en birolle. Men hans bidrag ligger først og fremst i de subtile detaljene, både på åpningssporet «Tobiko» og sistesporet «Fathom». Han utvider lydbildet med lavmælt skurring og knitring som beriker teksturene i den ellers nokså opplagte elektronikkbruken. Og gitarspill i noen konvensjonell forstand er det ikke snakk om.
Nils Petter Molvær setter noe sterkere preg på de låtene han er med på, som altså er «Chimaera», «Becalmed», «Cirrina» og «Dweller». Samspillet mellom saksofonist Ballamy og trompetist Molvær er besnærende, og de to utfyller hverandre godt i sitt flettverk av melodier og harmonier.
Effekter. Food legger listen høyt for seg selv, og dermed blir det ekstra grelt når gruppen overbruker enkle og tydelige elektroniske romklang- og delayeffekter. Det høres nybegynneraktig ut satt opp imot utøvernes ubestridelige ferdigheter på de akustiske instrumentene.
Albumet er rendyrket i ett stemningsleie og i stort sett ett tempo. Det kunne fort blitt monotont, men når det ikke blir det, er det først og fremst perkusjonist Strønens fortjeneste. Om noen skulle lure, så er forekomsten av tradisjonelle jazzrytmer nærmest null. Her går det heller i forskjellige varianter av motiver som formodentlig er hentet fra de forskjelligste kroker av verden, og det er både polyrytmisk og fengende.
Anmeldelse skrevet for Morgenbladet.
Food
Quiet Inlet
ECM/Musikkoperatørene. 2010
Quiet Inlet er det sjette albumet til Food, og det første på ECM. Og når man har en cd med den karakteristiske omslagsdesignen til det tyske plateselskapet i hendene, vet man hva man forventer: Rolig og meditativ jazz.
Det får vi også på Quiet Inlet, men dette er ikke bare smakfull voksenjazz for svigerfar. Allerede på åpningssporet hører vi perkusjonist Thomas Strønens eksotiske og sløye rytmer, som maler ut en vagt melodisk figur. I bakgrunnen svever en lys, stigende sky av en synthesizer, som, når man lytter gjennom hele albumet, skal vise seg å være et sentralt virkemiddel for å skape dybde i lydbildet. Denne bakgrunnssynthen bidrar til å skape en følelse av stigning i mange av låtenes hendelsesforløp.
En av grunnene til at Quiet Inlet ikke bare lar seg beskrive som rolig og meditativ jazz, er nettopp fokuset på lyddesign. Food består altså av de to faste medlemmene Thomas Strønen og den britiske saksofonisten Iain Ballamy. I tillegg har de med seg to gjester: norske Nils Petter Molvær på trompet og østerrikeren Christian Fennesz på gitar. Dette kan høres ut som en nokså konvensjonell akustisk kvartett, men slik er det ikke: Alle musikerne er oppført som utøvere av «electronics» i omslaget, i tillegg til hovedinstrumentet.
Soloppgang. Jeg skal ikke hevde at «Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap» er en spesielt original overskrift på denne anmeldelsen. Men så er ikke lydlandskapene på Quiet Inlet spesielt originale heller. Snarere er det riktigere å beskrive dem som balanserte, kontrollerte og utført med et finstilt øre for subtile detaljer.
Christian Fennesz er en slags superstjerne i den elektroniske musikken. Hadde dette vært en film, ville man sagt at han spiller en birolle. Men hans bidrag ligger først og fremst i de subtile detaljene, både på åpningssporet «Tobiko» og sistesporet «Fathom». Han utvider lydbildet med lavmælt skurring og knitring som beriker teksturene i den ellers nokså opplagte elektronikkbruken. Og gitarspill i noen konvensjonell forstand er det ikke snakk om.
Nils Petter Molvær setter noe sterkere preg på de låtene han er med på, som altså er «Chimaera», «Becalmed», «Cirrina» og «Dweller». Samspillet mellom saksofonist Ballamy og trompetist Molvær er besnærende, og de to utfyller hverandre godt i sitt flettverk av melodier og harmonier.
Effekter. Food legger listen høyt for seg selv, og dermed blir det ekstra grelt når gruppen overbruker enkle og tydelige elektroniske romklang- og delayeffekter. Det høres nybegynneraktig ut satt opp imot utøvernes ubestridelige ferdigheter på de akustiske instrumentene.
Albumet er rendyrket i ett stemningsleie og i stort sett ett tempo. Det kunne fort blitt monotont, men når det ikke blir det, er det først og fremst perkusjonist Strønens fortjeneste. Om noen skulle lure, så er forekomsten av tradisjonelle jazzrytmer nærmest null. Her går det heller i forskjellige varianter av motiver som formodentlig er hentet fra de forskjelligste kroker av verden, og det er både polyrytmisk og fengende.
2010/05/30
some pics from modulert grand prix
i played with torgny amdam at this year's eminent MODULERT GRAND PRIX, and Mette Haugen was kind enough to take some very nice pics.
2010/05/24
2010/04/07
Shining «Deathjazz»
En anmeldelse jeg skrev for Morgenbladet i januar i år.
Stormannsgalskap
Mye kan sies om metallbandet Shinings femte album Blackjazz, men spesielt skranglete er det ikke.
Det går unna i et forrykende tempo, alt sitter som spikret. «Stramt som rasshølet på ei mus», som det heter på fagspråk.
Det første som møter en er en svimlende riffing på låten «The Madness and the Damage Done», som å bli stadig raskere og mer voldsomt trukket etter håret opp gjennom en virveltrapp. Og fortsettelsen er tilsvarende voldsom.
Det går unna i et forrykende tempo, alt sitter som spikret. «Stramt som rasshølet på ei mus», som det heter på fagspråk.
Det første som møter en er en svimlende riffing på låten «The Madness and the Damage Done», som å bli stadig raskere og mer voldsomt trukket etter håret opp gjennom en virveltrapp. Og fortsettelsen er tilsvarende voldsom.
Trash. Jeg har lenge gått og ventet på det skulle komme en norsk ekstremmetallplate som har vært preget av den samme musikalske stormannsgalskapen som hersket tidlig på 1990-tallet, og jeg tror at Blackjazz er en slik plate. I tillegg er det antagelig en styrke at Jørgen Munkeby, primus motor i bandet, gjennom sin varierte bakgrunn har skaffet seg en kledelig original innfallsvinkel til metalllydbildet.
Shining har dessuten en veldefinert groove, og det er kanskje det som utgjør jazzkomponenten i Blackjazz. Komposisjonene er hektiske og komplekse, men det swinger, på en litt sånn The Mars Volta møter Darkthrone møter Atomic møter Steely Dan-aktig måte. Ellers må en vente helt til femte låt, «Healter Skelter», for å høre noe som egentlig høres spesielt jazza ut i noen som helst åpenbar forstand. Ellers finner vi også en coverversjon av King Crimsons «21st Century Schiziod Man», en referanse som gir en god indikasjon på hva slags tradisjon Shining skriver seg inn i med denne platen.
Bandet har tatt turen til USA for å få den produsert av Sean Beavan, som tidligere har jobbet med Nine Inch Nails, Marilyn Manson og Slayer. Det har resultert i et kompakt lydbilde, og Shining tar seg ikke dårlig ut i sammenligning med de verdensstjernene Beavan har produsert plater for før.
Prog. Helt fra Shining for ti år siden hørtes ut som et hyllestband til John Coltrane, via den Ligeti-inspirerte Sweet Shanghai Devil og gjennom de to mer progmetallaktige platene som kom etterpå, har jeg registrert at musikken har hatt kvaliteter, men det har ikke vært plater jeg har hatt lyst til å sette meg ned og lytte til.
Ofte ledsages musikalsk stormannsgalskap av et så idiosynkratisk sett av melodipreferanser og et så stort ønske om å skille seg ut at musikken kan bli vanskelig å identifisere seg med, men jeg tror at jeg kommer til å oppsøke denne plata av egen fri vilje også når anmeldelsen er levert. Nei vent, det var altfor forsiktig formulert: Jeg er sikker på at jeg kommer til å gjøre det.
Ta for eksempel låten «Fisheye», et merkelig sammensurium av corny synthlyder, skjeve taktarter, saksofoner, rockeriff og rytmisk repeterende skriking av tall. Høres ikke spesielt kult ut, eller hva? Men det er gjennomført med bravur, det er fengende og tungt, og det dunker av lidenskap. Nå trur jeg jaggu jeg vil høre den låten igjen.2010/04/01
2010/03/31
Sitter under eika, lukter på blomstene [in Norwegian]
En anmeldelse av Burzum-plata Belus, skrevet for Morgenbladet.
For Burzum har tiden stått stille.
Om realitetene vet jeg ingenting. Hvem denne myteomspunne Varg Vikernes egentlig er, er fullstendig utilgjengelig for meg. Historien er kjent. Han er drapsmann, dømt for kirkebrann og har politiske sympatier til styrbord for det meste. Han har med Belus gitt ut sitt syvende album, det første siden han slapp ut av fengsel etter å ha sonet 16 år av en 21 år lang dom.
I løpet av et snaut år mellom 1991 og 1993 spilte Varg Vikernes inn fire album, som alle skulle bli kanoniske innen norsk black metal. Det første ble utgitt våren 1992, kort tid etter at Darkthrone hadde gitt ut albumet A Blaze in the Northern Sky.
Sistnevnte skulle vise seg å være en eksplosjon som utløste et skred av sentrale norske black metal-utgivelser. Darkthrones musikk var på denne tiden ganske enkel å komme inn i, på grunn av den fengende låten «In the Shadow of the Horns», og fordi bandet spilte så overveldende og låtene var så varierte og uforutsigbare.
Han som reiste. Burzum, derimot, var vanskeligere å skjønne seg på. Musikken fremsto som tåkete og diffus, som lyder som kom fra et sted langt, langt borte. Ikke var det spesielt velspilt heller, noe som ikke er så rart, tatt i betraktning at det bare var én person som trakterte alle
instrumentene – trommer, bass og gitar.
Vokalen var utpreget sytete, og i selskapslivet har jeg mangfoldige ganger hatt stor suksess med å skrike nasalt «Eg vil ikkje legge meg!» eller «Eg vil ha is!» på parodisk bergensdialekt for å illustrere assosiasjonene jeg får av Vikernes’ stemme på de tidligste utgivelsene.
Burzum var med andre ord ulikt alt annet jeg noensinne hadde hørt, og det eneste jeg visste sikkert var at dette var musikk jeg ville like. For på denne tiden var black metal magisk hemmelig, uimotståelig forlokkende og mørkt som den dypeste avgrunn.
Så kom sommerferien, og jeg reiste på bilferie med familien, med Burzum blant kassettene jeg hørte på i lommediscoen. Vi kjørte over Haukelifjell på vei vestover for å besøke bestemor, og det var med utsikt over fjell og vidder, med en monoton motordur i magen, at jeg skjønte poenget. Heldigvis har jeg slekt i Nord-Norge også, så jeg fikk gjort meg godt kjent med Burzum denne sommeren.
Et halvt år senere var Vikernes på forsiden av alle landets aviser. Under navnet «Greven» proklamerte han at en «hard kjerne av satanister» sto bak de påfallende mange kirkebrannene som hadde funnet sted i løpet av det siste året. Deretter, i august 1993, drepte Vikernes Øystein Aarseth: De to spilte sammen i bandet Mayhem, og Aarseth hadde gitt ut to Burzum-plater gjennom sitt plateselskap Deathlike Silence Records.
Det som engang var. På forhånd var det varslet at Belus skulle være i samme stil som de gamle Burzum-platene Hvis Lyset Tar Oss og Filosofem. Og det er helt riktig. Allerede i løpet av de første sekundene av åpningssporet «Belus’ død» hører vi den karakteristiske riffstilen til Burzum – en stil som er blitt forsøkt imitert av hundrevis av band over hele verden.
Men dette er ikke lyden av noen som hermer. Eller, forresten, det er det jo, siden Burzum er svært inspirert av et annet norsk black metal-band som heter Thorns, og det er denne inspirasjonskilden som åpenbarer seg i åpningen av «Belus’ død». Og ja, det høres veldig ut som noe som kunne vært hentet fra Filosofem.
Det er ikke enkelt å gjøre rede for hva slags forventninger man møter en plate som Belus med. Albumet er det første fra Burzum på elleve år. Men ikke nok med det: De to forrige platene, Dauði Baldrs og Hliðskjálf, var laget fra innsiden av fengselsmurene, og Vikernes hadde kun
tilgang på dårlige synthesizere. Når vi nå kan høre både trommer, bass og gitarer, slik som på de platene som ble spilt inn for 18 år siden, låter Burzum på én gang overraskende likt det gamle og overraskende forskjellig.
Stemmen fra tårnet. Musikken er repetitiv på grensen til det uutholdelige, med forvrengte mollakkorder som får henge og på denne måten skaper den dissonerende harmonikken som er et av de fremste kjennetegnene ved norsk black metal. I beste fall fungerer dette hypnotiserende, og denne effekten av repetisjon, repetisjon, repetisjon, repetisjon og repetisjon er et kjennetegn vi kjenner godt igjen fra tidligere Burzum-utgivelser.
Der hvor de gamle platene hadde den sytete vokalen henvist til tidligere, er skrikestemmen denne gangen mer i bakgrunnen. Innimellom hører vi også vanlig synging, og det er åpenbart at Vikernes ikke har tatt sangtimer mens han satt i fengsel. Overraskelsene åpenbarer seg fra midten av platen og utover, med en rekke småpsykedeliske partier. Også sporet «Sverddans» stikker seg ut med sin thrash metal-aktige riffing kontrastert med folkemusikklignende gitarløp.
Opprinnelig var det meningen av Belus skulle hete Den hvite guden, men dette ble endret fordi det kom en rekke tilbakemeldinger om at tittelen ble tolket som et rasistisk utsagn. Ifølge Vikernes er Belus basert på en proto-indoeuropeisk guddom som går igjen i gamle myter i hele det indoeuropeiske språkområdet.
I norrøn mytologi kjenner vi denne skikkelsen som Balder, lysets og uskyldens guddom. På nettsiden burzum.org kan vi finne oversettelser av tekstene både til engelsk, tysk, fransk og italiensk. Tekstkvaliteten er ikke så mye å snakke om, noe dette utdraget kan demonstrere, skjemmet av konfirmasjonssangsyntaks som det er:
Og Burzum som musikalsk vesen er omtrent like lite interessert i omverdenen som Ferdinand. På Hvis lyset tar oss finnes det en låt med tittelen «Inn i slottet fra drømmen». Og denne tittelen oppsummerer viljen og retningen som uttrykkes gjennom Burzum, det gjennomsyrer hele Vikernes’ diskografi: Virkeligheten og samtiden kan seile sin egen sjø.
Oksen Ferdinand satte seg på en humle og gikk amok. Matadorene sto i kø for å beseire monsteret, men egentlig ville Ferdinand bare sitte under eika og lukte på blomstene. Her burde jeg kanskje ha utbrodert mer om sammenhengen mellom Vikernes og oksen, men det kan jeg ikke. Grunnen er enkel: Om realitetene vet jeg ingenting. Vi avslutter med et tekstutdrag fra sporet «Morgenrøde»:
For Burzum har tiden stått stille.
Om realitetene vet jeg ingenting. Hvem denne myteomspunne Varg Vikernes egentlig er, er fullstendig utilgjengelig for meg. Historien er kjent. Han er drapsmann, dømt for kirkebrann og har politiske sympatier til styrbord for det meste. Han har med Belus gitt ut sitt syvende album, det første siden han slapp ut av fengsel etter å ha sonet 16 år av en 21 år lang dom.
I løpet av et snaut år mellom 1991 og 1993 spilte Varg Vikernes inn fire album, som alle skulle bli kanoniske innen norsk black metal. Det første ble utgitt våren 1992, kort tid etter at Darkthrone hadde gitt ut albumet A Blaze in the Northern Sky.
Sistnevnte skulle vise seg å være en eksplosjon som utløste et skred av sentrale norske black metal-utgivelser. Darkthrones musikk var på denne tiden ganske enkel å komme inn i, på grunn av den fengende låten «In the Shadow of the Horns», og fordi bandet spilte så overveldende og låtene var så varierte og uforutsigbare.
Han som reiste. Burzum, derimot, var vanskeligere å skjønne seg på. Musikken fremsto som tåkete og diffus, som lyder som kom fra et sted langt, langt borte. Ikke var det spesielt velspilt heller, noe som ikke er så rart, tatt i betraktning at det bare var én person som trakterte alle
instrumentene – trommer, bass og gitar.
Vokalen var utpreget sytete, og i selskapslivet har jeg mangfoldige ganger hatt stor suksess med å skrike nasalt «Eg vil ikkje legge meg!» eller «Eg vil ha is!» på parodisk bergensdialekt for å illustrere assosiasjonene jeg får av Vikernes’ stemme på de tidligste utgivelsene.
Burzum var med andre ord ulikt alt annet jeg noensinne hadde hørt, og det eneste jeg visste sikkert var at dette var musikk jeg ville like. For på denne tiden var black metal magisk hemmelig, uimotståelig forlokkende og mørkt som den dypeste avgrunn.
Så kom sommerferien, og jeg reiste på bilferie med familien, med Burzum blant kassettene jeg hørte på i lommediscoen. Vi kjørte over Haukelifjell på vei vestover for å besøke bestemor, og det var med utsikt over fjell og vidder, med en monoton motordur i magen, at jeg skjønte poenget. Heldigvis har jeg slekt i Nord-Norge også, så jeg fikk gjort meg godt kjent med Burzum denne sommeren.
Et halvt år senere var Vikernes på forsiden av alle landets aviser. Under navnet «Greven» proklamerte han at en «hard kjerne av satanister» sto bak de påfallende mange kirkebrannene som hadde funnet sted i løpet av det siste året. Deretter, i august 1993, drepte Vikernes Øystein Aarseth: De to spilte sammen i bandet Mayhem, og Aarseth hadde gitt ut to Burzum-plater gjennom sitt plateselskap Deathlike Silence Records.
Det som engang var. På forhånd var det varslet at Belus skulle være i samme stil som de gamle Burzum-platene Hvis Lyset Tar Oss og Filosofem. Og det er helt riktig. Allerede i løpet av de første sekundene av åpningssporet «Belus’ død» hører vi den karakteristiske riffstilen til Burzum – en stil som er blitt forsøkt imitert av hundrevis av band over hele verden.
Men dette er ikke lyden av noen som hermer. Eller, forresten, det er det jo, siden Burzum er svært inspirert av et annet norsk black metal-band som heter Thorns, og det er denne inspirasjonskilden som åpenbarer seg i åpningen av «Belus’ død». Og ja, det høres veldig ut som noe som kunne vært hentet fra Filosofem.
Det er ikke enkelt å gjøre rede for hva slags forventninger man møter en plate som Belus med. Albumet er det første fra Burzum på elleve år. Men ikke nok med det: De to forrige platene, Dauði Baldrs og Hliðskjálf, var laget fra innsiden av fengselsmurene, og Vikernes hadde kun
tilgang på dårlige synthesizere. Når vi nå kan høre både trommer, bass og gitarer, slik som på de platene som ble spilt inn for 18 år siden, låter Burzum på én gang overraskende likt det gamle og overraskende forskjellig.
Stemmen fra tårnet. Musikken er repetitiv på grensen til det uutholdelige, med forvrengte mollakkorder som får henge og på denne måten skaper den dissonerende harmonikken som er et av de fremste kjennetegnene ved norsk black metal. I beste fall fungerer dette hypnotiserende, og denne effekten av repetisjon, repetisjon, repetisjon, repetisjon og repetisjon er et kjennetegn vi kjenner godt igjen fra tidligere Burzum-utgivelser.
Der hvor de gamle platene hadde den sytete vokalen henvist til tidligere, er skrikestemmen denne gangen mer i bakgrunnen. Innimellom hører vi også vanlig synging, og det er åpenbart at Vikernes ikke har tatt sangtimer mens han satt i fengsel. Overraskelsene åpenbarer seg fra midten av platen og utover, med en rekke småpsykedeliske partier. Også sporet «Sverddans» stikker seg ut med sin thrash metal-aktige riffing kontrastert med folkemusikklignende gitarløp.
Opprinnelig var det meningen av Belus skulle hete Den hvite guden, men dette ble endret fordi det kom en rekke tilbakemeldinger om at tittelen ble tolket som et rasistisk utsagn. Ifølge Vikernes er Belus basert på en proto-indoeuropeisk guddom som går igjen i gamle myter i hele det indoeuropeiske språkområdet.
I norrøn mytologi kjenner vi denne skikkelsen som Balder, lysets og uskyldens guddom. På nettsiden burzum.org kan vi finne oversettelser av tekstene både til engelsk, tysk, fransk og italiensk. Tekstkvaliteten er ikke så mye å snakke om, noe dette utdraget kan demonstrere, skjemmet av konfirmasjonssangsyntaks som det er:
Eikens løv mot bakken faller,Inn i slottet fra drømmen. Om realitetene vet jeg ingenting. Hvem denne myteomspunne Varg Vikernes egentlig er, er fullstendig utilgjengelig for meg. Men når jeg nå lytter til Belus, klarer jeg ikke å unngå å tenke på oksen Ferdinand, han som aller helst bare ville sitte under et eiketre hele dagen lang og lukte på blomstene.
seidmannen åndene kaller!
Eikens løv mot jorden faller,
seidmannen tryllevers traller!
Og Burzum som musikalsk vesen er omtrent like lite interessert i omverdenen som Ferdinand. På Hvis lyset tar oss finnes det en låt med tittelen «Inn i slottet fra drømmen». Og denne tittelen oppsummerer viljen og retningen som uttrykkes gjennom Burzum, det gjennomsyrer hele Vikernes’ diskografi: Virkeligheten og samtiden kan seile sin egen sjø.
Oksen Ferdinand satte seg på en humle og gikk amok. Matadorene sto i kø for å beseire monsteret, men egentlig ville Ferdinand bare sitte under eika og lukte på blomstene. Her burde jeg kanskje ha utbrodert mer om sammenhengen mellom Vikernes og oksen, men det kan jeg ikke. Grunnen er enkel: Om realitetene vet jeg ingenting. Vi avslutter med et tekstutdrag fra sporet «Morgenrøde»:
Første vårens søndagsmorgen
kan vi igjen se den skare.
Er endelig slutt på sorgen,
over åker løper hare.
På det høyeste fjell i øst
kan du se solen den røde.
Du kan se, og nyte den trøst,
fra varden se jorden føde.
Solen har fått sin kraft tilbake.
Eikeånden er født påny.
Solen har fått sin makt tilbake.
Sommeren har kommet.
Subscribe to:
Posts (Atom)