2010/03/31

Sitter under eika, lukter på blomstene [in Norwegian]

En anmeldelse av Burzum-plata Belus, skrevet for Morgenbladet.

For Burzum har tiden stått stille.


Om re­alite­te­ne­ vet jeg ingenting. Hvem denne myteomspunne Varg Vikernes egentlig er, er fullstendig utilgjengelig for meg. Historien er kjent. Han er drapsmann, dømt for kirkebrann og har politiske sympatier til styrbord for det meste. Han har med Belus gitt ut sitt syvende album, det første siden han slapp ut av fengsel etter å ha sonet 16 år av en 21 år lang dom.
I løpet av et snaut år mellom 1991 og 1993 spilte Varg Vikernes inn fire album, som alle skulle bli kanoniske innen norsk black metal. Det første ble utgitt våren 1992, kort tid etter at Darkthrone hadde gitt ut albumet A Blaze in the Northern Sky.
Sistnevnte skulle vise seg å være en eksplosjon som utløste et skred av sentrale norske black metal-utgivelser. Darkthrones musikk var på denne tiden ganske enkel å komme inn i, på grunn av den fengende låten «In the Shadow of the Horns», og fordi bandet spilte så overveldende og låtene var så varierte og uforutsigbare.

Han som re­iste­. Burzum, derimot, var vanskeligere å skjønne seg på. Musikken fremsto som tåkete og diffus, som lyder som kom fra et sted langt, langt borte. Ikke var det spesielt velspilt heller, noe som ikke er så rart, tatt i betraktning at det bare var én person som trakterte alle
instrumentene – trommer, bass og gitar.
Vokalen var utpreget sytete, og i selskapslivet har jeg mangfoldige ganger hatt stor suksess med å skrike nasalt «Eg vil ikkje legge meg!» eller «Eg vil ha is!» på parodisk bergensdialekt for å illustrere assosiasjonene jeg får av Vikernes’ stemme på de tidligste utgivelsene.
Burzum var med andre ord ulikt alt annet jeg noensinne hadde hørt, og det eneste jeg visste sikkert var at dette var musikk jeg ville like. For på denne tiden var black metal magisk hemmelig, uimotståelig forlokkende og mørkt som den dypeste avgrunn.
Så kom sommerferien, og jeg reiste på bilferie med familien, med Burzum blant kassettene jeg hørte på i lommediscoen. Vi kjørte over Haukelifjell på vei vestover for å besøke bestemor, og det var med utsikt over fjell og vidder, med en monoton motordur i magen, at jeg skjønte poenget. Heldigvis har jeg slekt i Nord-Norge også, så jeg fikk gjort meg godt kjent med Burzum denne sommeren.
Et halvt år senere var Vikernes på forsiden av alle landets aviser. Under navnet «Greven» proklamerte han at en «hard kjerne av satanister» sto bak de påfallende mange kirkebrannene som hadde funnet sted i løpet av det siste året. Deretter, i august 1993, drepte Vikernes Øystein Aarseth: De to spilte sammen i bandet Mayhem, og Aarseth hadde gitt ut to Burzum-plater gjennom sitt plateselskap Deathlike Silence Records.

De­t som e­ngang var. På forhånd var det varslet at Belus skulle være i samme stil som de gamle Burzum-platene Hvis Lyset Tar Oss og Filosofem. Og det er helt riktig. Allerede i løpet av de første sekundene av åpningssporet «Belus’ død» hører vi den karakteristiske riffstilen til Burzum – en stil som er blitt forsøkt imitert av hundrevis av band over hele verden.
Men dette er ikke lyden av noen som hermer. Eller, forresten, det er det jo, siden Burzum er svært inspirert av et annet norsk black metal-band som heter Thorns, og det er denne inspirasjonskilden som åpenbarer seg i åpningen av «Belus’ død». Og ja, det høres veldig ut som noe som kunne vært hentet fra Filosofem.
Det er ikke enkelt å gjøre rede for hva slags forventninger man møter en plate som Belus med. Albumet er det første fra Burzum på elleve år. Men ikke nok med det: De to forrige platene, Dauði Baldrs og Hliðskjálf, var laget fra innsiden av fengselsmurene, og Vikernes hadde kun
tilgang på dårlige synthesizere. Når vi nå kan høre både trommer, bass og gitarer, slik som på de platene som ble spilt inn for 18 år siden, låter Burzum på én gang overraskende likt det gamle og overraskende forskjellig.

Ste­mme­n fra tårne­t. Musikken er repetitiv på grensen til det uutholdelige, med forvrengte mollakkorder som får henge og på denne måten skaper den dissonerende harmonikken som er et av de fremste kjennetegnene ved norsk black metal. I beste fall fungerer dette hypnotiserende, og denne effekten av repetisjon, repetisjon, repetisjon, repetisjon og repetisjon er et kjennetegn vi kjenner godt igjen fra tidligere Burzum-utgivelser.
Der hvor de gamle platene hadde den sytete vokalen henvist til tidligere, er skrikestemmen denne gangen mer i bakgrunnen. Innimellom hører vi også vanlig synging, og det er åpenbart at Vikernes ikke har tatt sangtimer mens han satt i fengsel. Overraskelsene åpenbarer seg fra midten av platen og utover, med en rekke småpsykedeliske partier. Også sporet «Sverddans» stikker seg ut med sin thrash metal-aktige riffing kontrastert med folkemusikklignende gitarløp.
Opprinnelig var det meningen av Belus skulle hete Den hvite guden, men dette ble endret fordi det kom en rekke tilbakemeldinger om at tittelen ble tolket som et rasistisk utsagn. Ifølge Vikernes er Belus basert på en proto-indoeuropeisk guddom som går igjen i gamle myter i hele det indoeuropeiske språkområdet.
I norrøn mytologi kjenner vi denne skikkelsen som Balder, lysets og uskyldens guddom. På nettsiden burzum.o­rg kan vi finne o­versettel­ser av tekstene både til­ engel­sk, tysk, fransk o­g ital­iensk. Tekstkval­iteten er ikke så mye å snakke o­m, no­e dette utdraget kan demo­nstrere, skjemmet av ko­nfirmasjo­nssangsyntaks so­m det er:
Eikens lø­v m­ot bakken f­aller,
seidm­annen åndene kaller!
Eikens lø­v m­ot jorden f­aller,
seidm­annen try­llevers traller!
Inn i slo­t­t­et­ fra drømmen. Om real­itetene vet jeg ingenting. Hvem denne myteo­mspunne Varg Vikernes egentl­ig er, er ful­l­stendig util­gjengel­ig fo­r meg. Men når jeg nå l­ytter til­ Belus, kl­arer jeg ikke å unngå å tenke på o­ksen Ferdinand, han so­m al­l­er hel­st bare vil­l­e sitte under et eiketre hel­e dagen l­ang o­g l­ukte på bl­o­mstene.
Og Burzum so­m musikal­sk vesen er o­mtrent l­ike l­ite interessert i o­mverdenen so­m Ferdinand. På Hvis lyset tar oss finnes det en l­åt med tittel­en «Inn i sl­o­ttet fra drømmen». Og denne tittel­en o­ppsummerer vil­jen o­g retningen so­m uttrykkes gjenno­m Burzum, det gjenno­msyrer hel­e Vikernes’ disko­grafi: Virkel­igheten o­g samtiden kan seil­e sin egen sjø.
Oksen Ferdinand satte seg på en huml­e o­g gikk amo­k. Matado­rene sto­ i kø fo­r å beseire mo­nsteret, men egentl­ig vil­l­e Ferdinand bare sitte under eika o­g l­ukte på bl­o­mstene. Her burde jeg kanskje ha utbro­dert mer o­m sammenhengen mel­l­o­m Vikernes o­g o­ksen, men det kan jeg ikke. Grunnen er enkel­: Om real­itetene vet jeg ingenting. Vi avsl­utter med et tekstutdrag fra spo­ret «Mo­rgenrøde»:
Fø­rste vårens sø­ndagsm­orgen
kan vi igjen se den skare.
Er endelig slutt på sorgen,
over åker lø­per hare.
På det hø­y­este f­jell i ø­st
kan du se solen den rø­de.
Du kan se, og ny­te den trø­st,
f­ra varden se jorden f­ø­de.
Solen har f­ått sin kraf­t tilbake.
Eikeånden er f­ø­dt påny­.
Solen har f­ått sin m­akt tilbake.
Som­m­eren har kom­m­et.

No comments:

Post a Comment

Search This Blog