Fleurety live 1994

Zweizz on tour with Ulver

Mar 22: Ulver, Virus & Zweizz, Koko London, UNITED KINGDOM
Mar 26: Trabendo Paris, FRANCE
Mar 27: Incorso Rotterdam, NETHERLANDS
Mar 29: Matrix Bochum-Langendreer, GERMANY
Mar 30: Substage Karlsruhe, Baden-Würt, GERMANY
Mar 31: Z7 Basel, SWITZERLAND
Apr 2: Madonna dell'Albero Ravenna, -, ITALY
Apr 3: Szene Vienna, AT
Apr 6: k17 Berlin, GERMANY
Apr 7: Majestic Bratislava, SLOVAKIA (Slovak Republic)
Apr 8: Beatpol Dresden, DEU
Apr 9: Biebob Antwerp, BELGIUM

A tiny avant-garde metal manifesto

A tiny avant-garde metal manifesto – post the banalization of genre blending
(Version 1.0)



I. What the fuck is «avant-garde metal»? The term has been subject to much debate. Is it just another subgenre of metal? If so, «avant-garde metal» is a contradiction in terms. Tails are getting increasingly longer, and insufficient taxonomies do not serve our common understanding of the complexity of phenomena.


II. Avant-garde metal is a strategy. It stems from genuine love for metal music and culture. We who love metal, do not want our metal stale – bereft of vision, ambition, hope, reflection, craftsmanship and imagination. And we certainly do not want it to be impotent or infertile!


III. Blending genres is so fucking nineties. It takes a dimwit to be impressed today with the concept of mixing progressive rock, psychedelia, jazz and black metal. SERIOUSLY! Fleurety did that in 1995, and we were influenced by among others Celtic Frost's 1987 (!) album «Into the Pandemonium». (Note: This does not entail that those who mix progressive rock, psychedelia, jazz and black metal (or whatever) do not sometimes achieve stunning results even today. Examples abound.)


IV. Knowing that genre blending is the new mundane, we must search for other ways to implement our avant-garde metal strategies.


V. Metal – as all forms of music – is wrapped in plastic. That is the way we love it. Thus the physical format is a Gesamtkunstwerk spanning text, images, music, production, typography, design and most certainly many other branches of the arts. This is assumed to be taken as granted. We must therefore seek to holistically integrate every possible parameter in our artworks to make sure the total is qualified «avant-garde» – and that it may justly be categorized as such.


VI. Clearly the parameters in the most dire crisis with regards to metal today are text and visual presentation. The musical parameter is in a crisis too, but there appears to be little to be done with it. With no wars of relevance in our time, we are not able to reap the benefits of arms race. (Yes, I am talking about the amplification of the guitar and the propagation of tape recorders – to name just a few examples.) The technological progress in the field of sculpting new sounds is painstakingly slow, and we cannot allow ourselves to wait for researchers and venture capitalists to catch up with us.

VII: The so-called Web 2.0 has revealed a shocking lack of ambition among younger artists. We, the veterans, the adults, must take responsibility when the new generation fails our proud tradition of incessantly working for the vigour of (extreme) metal!


VIII: The new generation must strive to prove the falsity of point VII.


IX: We must look to reinvent what concepts may be expressed through metal. We must be willing to go to great lenghts to do so. We must be prepared to try every possible style, method and personal degradation to further the progress of the music we so deeply love. If admitting that Jesus Christ was a pretty awesome dude serves our purpose, we must never hesitate to do so.


X: A good manisto is always cocky and ballsy. Cock And Ball Torture is a mediocre grindcore band. Literal cock and ball worship, however, is the superhighway to the future.

Fleurety «Evoco Bestias» out in December

The song Summon the Beasts off our upcoming 7" «Evoco Bestias» is streaming at the Fleurety Myspace page.

FLEURETY «EVOCO BESTIAS» 7" EP
Artist: Fleurety
Title: «Evoco Bestias»
Label: Aesthetic Death Records
Format: Vinyl 7"
Cat. No: ADEP 003

«Evoco Bestias» features the first new material by Fleurety since 1998. It will be released in December 2010 through Aesthetic Death Records.

Fleurety is a band from Ytre Enebakk, Norway. They have been hailed as one of the originators of the style that has lately come to be known as avant-garde metal, a status earned through their albums «Min Tid Skal Komme» (1995) and «Department of Apocalyptic Affairs» (2000) – plus the EP «Last-Minute Lies» (1997).

«Evoco Bestias» features two songs – Summon the Beasts and Animal of the City. Together they serve as a powerful evocation of the feral spirit in man.

As well as founding members Alexander Nordgaren (guitars, bass) and Svein Egil Hatlevik (vocals), the recording features Andreas Barsleth (drums) and Ayna B. Johansen (vocals).

«Evoco Bestias» was recorded at Crystal Canyon Studios, Oslo in 2008, with the assistance of Tore Ylwisaker.

«Evoco Bestias» is limited to 666 copies. The cover artwork has been made by Trine & Kim Design Studio. The record is pressed on heavy duty grey vinyl.

This release is the second in a series of new Fleurety recordings only available on vinyl. The next release «Et Spiritus Meus Semper Sub Sanguinantibus Stellis Habitabit» can be expected in 2011. The first record in the series, «Ingentes Atque Decorii Vexilliferi Apokalypsis», was released in 2009.

For more info, go to http://aestheticdeath.com/home.php

Evoco Bestias

Fleurety «Evoco Bestias» 7" EP, featuring the first new material from Fleurety since 1998 will be released this autumn through Aesthetic Death Records.

More info to follow within short.

the lyrics for "no clue" from zweizz & joe hopkins as sung by carl-michael eide

the lyrics for "no clue" from zweizz & joey hopkins as sung by carl-michael eide


No Clue

soft, strong, and disposable
two corpses, everything's fine
more fun than you can imagine
not sure when I started thinking this way
beating stars that nobody else wanted to illuminate

giver of breath and bread
the world is changed
Summer ends now; now, now
that taste of myself
sing a thing as everybody rings it, only louder
from the activity of the mind
whoever did this waited until the last second

a review of an old record

here's a review of "nonsense chamber", an album I made with yusaf from ved buens ende and DHG back in 1996

http://www.lollipop.com/archive_temp.php3?content=issue43/43-4e-01.html




the album itself can be downloaded from here

Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap

Det er ingen elg på Foods nye plate.

Anmeldelse skrevet for Morgenbladet.

Food
Quiet Inlet
ECM/Musikkoperatørene. 2010

Quiet Inlet er det sjette albumet til Food, og det første på ECM. Og når man har en cd med den karakteristiske omslagsdesignen til det tyske plateselskapet i hendene, vet man hva man forventer: Rolig og meditativ jazz.

Det får vi også på Quiet Inlet, men dette er ikke bare smakfull voksenjazz for svigerfar. Allerede på åpningssporet hører vi perkusjonist Thomas Strønens eksotiske og sløye rytmer, som maler ut en vagt melodisk figur. I bakgrunnen svever en lys, stigende sky av en synthesizer, som, når man lytter gjennom hele albumet, skal vise seg å være et sentralt virkemiddel for å skape dybde i lydbildet. Denne bakgrunnssynthen bidrar til å skape en følelse av stigning i mange av låtenes hendelsesforløp.

En av grunnene til at Quiet Inlet ikke bare lar seg beskrive som rolig og meditativ jazz, er nettopp fokuset på lyddesign. Food består altså av de to faste medlemmene Thomas Strønen og den britiske saksofonisten Iain Ballamy. I tillegg har de med seg to gjester: norske Nils Petter Molvær på trompet og østerrikeren Christian Fennesz på gitar. Dette kan høres ut som en nokså konvensjonell akustisk kvartett, men slik er det ikke: Alle musikerne er oppført som utøvere av «electronics» i omslaget, i tillegg til hovedinstrumentet.

Soloppgang. Jeg skal ikke hevde at «Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap» er en spesielt original overskrift på denne anmeldelsen. Men så er ikke lydlandskapene på Quiet Inlet spesielt originale heller. Snarere er det riktigere å beskrive dem som balanserte, kontrollerte og utført med et finstilt øre for subtile detaljer.

Christian Fennesz er en slags superstjerne i den elektroniske musikken. Hadde dette vært en film, ville man sagt at han spiller en birolle. Men hans bidrag ligger først og fremst i de subtile detaljene, både på åpningssporet «Tobiko» og sistesporet «Fathom». Han utvider lydbildet med lavmælt skurring og knitring som beriker teksturene i den ellers nokså opplagte elektronikkbruken. Og gitarspill i noen konvensjonell forstand er det ikke snakk om.

Nils Petter Molvær setter noe sterkere preg på de låtene han er med på, som altså er «Chimaera», «Becalmed», «Cirrina» og «Dweller». Samspillet mellom saksofonist Ballamy og trompetist Molvær er besnærende, og de to utfyller hverandre godt i sitt flettverk av melodier og harmonier.

Effekter. Food legger listen høyt for seg selv, og dermed blir det ekstra grelt når gruppen overbruker enkle og tydelige elektroniske romklang- og delayeffekter. Det høres nybegynneraktig ut satt opp imot utøvernes ubestridelige ferdigheter på de akustiske instrumentene.

Albumet er rendyrket i ett stemningsleie og i stort sett ett tempo. Det kunne fort blitt monotont, men når det ikke blir det, er det først og fremst perkusjonist Strønens fortjeneste. Om noen skulle lure, så er forekomsten av tradisjonelle jazzrytmer nærmest null. Her går det heller i forskjellige varianter av motiver som formodentlig er hentet fra de forskjelligste kroker av verden, og det er både polyrytmisk og fengende.

some pics from modulert grand prix

i played with torgny amdam at this year's eminent MODULERT GRAND PRIX, and Mette Haugen was kind enough to take some very nice pics.

Zweizz & Joey Hopkins

Read some info on the upcoming album: http://www.jester-records.com/

Shining «Deathjazz»

En anmeldelse jeg skrev for Morgenbladet i januar i år.

Stormannsgalskap

Mye kan sies om metallbandet Shinings femte album Blackjazz, men spesielt skranglete er det ikke.

Det går unna i et forrykende tempo, alt sitter som spikret. «Stramt som rasshølet på ei mus», som det heter på fagspråk.

Det første som møter en er en svimlende riffing på låten «The Madness and the Damage Done», som å bli stadig raskere og mer voldsomt trukket etter håret opp gjennom en virveltrapp. Og fortsettelsen er tilsvarende voldsom.

Trash. Jeg har lenge gått og ventet på det skulle komme en norsk ekstremmetallplate som har vært preget av den samme musikalske stormannsgalskapen som hersket tidlig på 1990-tallet, og jeg tror at Blackjazz er en slik plate. I tillegg er det antagelig en styrke at Jørgen Munkeby, primus motor i bandet, gjennom sin varierte bakgrunn har skaffet seg en kledelig original innfallsvinkel til metalllydbildet.

Shining har dessuten en veldefinert groove, og det er kanskje det som utgjør jazzkomponenten i Blackjazz. Komposisjonene er hektiske og komplekse, men det swinger, på en litt sånn The Mars Volta møter Darkthrone møter Atomic møter Steely Dan-aktig måte. Ellers må en vente helt til femte låt, «Healter Skelter», for å høre noe som egentlig høres spesielt jazza ut i noen som helst åpenbar forstand. Ellers finner vi også en coverversjon av King Crimsons «21st Century Schiziod Man», en referanse som gir en god indikasjon på hva slags tradisjon Shining skriver seg inn i med denne platen.

Bandet har tatt turen til USA for å få den produsert av Sean Beavan, som tidligere har jobbet med Nine Inch Nails, Marilyn Manson og Slayer. Det har resultert i et kompakt lydbilde, og Shining tar seg ikke dårlig ut i sammenligning med de verdensstjernene Beavan har produsert plater for før.

Prog. Helt fra Shining for ti år siden hørtes ut som et hyllestband til John Coltrane, via den Ligeti-inspirerte Sweet Shanghai Devil og gjennom de to mer progmetallaktige platene som kom etterpå, har jeg registrert at musikken har hatt kvaliteter, men det har ikke vært plater jeg har hatt lyst til å sette meg ned og lytte til.

Ofte ledsages musikalsk stormannsgalskap av et så idiosynkratisk sett av melodipreferanser og et så stort ønske om å skille seg ut at musikken kan bli vanskelig å identifisere seg med, men jeg tror at jeg kommer til å oppsøke denne plata av egen fri vilje også når anmeldelsen er levert. Nei vent, det var altfor forsiktig formulert: Jeg er sikker på at jeg kommer til å gjøre det.

Ta for eksempel låten «Fisheye», et merkelig sammensurium av corny synthlyder, skjeve taktarter, saksofoner, rockeriff og rytmisk repeterende skriking av tall. Høres ikke spesielt kult ut, eller hva? Men det er gjennomført med bravur, det er fengende og tungt, og det dunker av lidenskap. Nå trur jeg jaggu jeg vil høre den låten igjen.

rough boy

Sitter under eika, lukter på blomstene [in Norwegian]

En anmeldelse av Burzum-plata Belus, skrevet for Morgenbladet.

For Burzum har tiden stått stille.

Om re­alite­te­ne­ vet jeg ingenting. Hvem denne myteomspunne Varg Vikernes egentlig er, er fullstendig utilgjengelig for meg. Historien er kjent. Han er drapsmann, dømt for kirkebrann og har politiske sympatier til styrbord for det meste. Han har med Belus gitt ut sitt syvende album, det første siden han slapp ut av fengsel etter å ha sonet 16 år av en 21 år lang dom.
I løpet av et snaut år mellom 1991 og 1993 spilte Varg Vikernes inn fire album, som alle skulle bli kanoniske innen norsk black metal. Det første ble utgitt våren 1992, kort tid etter at Darkthrone hadde gitt ut albumet A Blaze in the Northern Sky.
Sistnevnte skulle vise seg å være en eksplosjon som utløste et skred av sentrale norske black metal-utgivelser. Darkthrones musikk var på denne tiden ganske enkel å komme inn i, på grunn av den fengende låten «In the Shadow of the Horns», og fordi bandet spilte så overveldende og låtene var så varierte og uforutsigbare.

Han som re­iste­. Burzum, derimot, var vanskeligere å skjønne seg på. Musikken fremsto som tåkete og diffus, som lyder som kom fra et sted langt, langt borte. Ikke var det spesielt velspilt heller, noe som ikke er så rart, tatt i betraktning at det bare var én person som trakterte alle
instrumentene – trommer, bass og gitar.
Vokalen var utpreget sytete, og i selskapslivet har jeg mangfoldige ganger hatt stor suksess med å skrike nasalt «Eg vil ikkje legge meg!» eller «Eg vil ha is!» på parodisk bergensdialekt for å illustrere assosiasjonene jeg får av Vikernes’ stemme på de tidligste utgivelsene.
Burzum var med andre ord ulikt alt annet jeg noensinne hadde hørt, og det eneste jeg visste sikkert var at dette var musikk jeg ville like. For på denne tiden var black metal magisk hemmelig, uimotståelig forlokkende og mørkt som den dypeste avgrunn.
Så kom sommerferien, og jeg reiste på bilferie med familien, med Burzum blant kassettene jeg hørte på i lommediscoen. Vi kjørte over Haukelifjell på vei vestover for å besøke bestemor, og det var med utsikt over fjell og vidder, med en monoton motordur i magen, at jeg skjønte poenget. Heldigvis har jeg slekt i Nord-Norge også, så jeg fikk gjort meg godt kjent med Burzum denne sommeren.
Et halvt år senere var Vikernes på forsiden av alle landets aviser. Under navnet «Greven» proklamerte han at en «hard kjerne av satanister» sto bak de påfallende mange kirkebrannene som hadde funnet sted i løpet av det siste året. Deretter, i august 1993, drepte Vikernes Øystein Aarseth: De to spilte sammen i bandet Mayhem, og Aarseth hadde gitt ut to Burzum-plater gjennom sitt plateselskap Deathlike Silence Records.

De­t som e­ngang var. På forhånd var det varslet at Belus skulle være i samme stil som de gamle Burzum-platene Hvis Lyset Tar Oss og Filosofem. Og det er helt riktig. Allerede i løpet av de første sekundene av åpningssporet «Belus’ død» hører vi den karakteristiske riffstilen til Burzum – en stil som er blitt forsøkt imitert av hundrevis av band over hele verden.
Men dette er ikke lyden av noen som hermer. Eller, forresten, det er det jo, siden Burzum er svært inspirert av et annet norsk black metal-band som heter Thorns, og det er denne inspirasjonskilden som åpenbarer seg i åpningen av «Belus’ død». Og ja, det høres veldig ut som noe som kunne vært hentet fra Filosofem.
Det er ikke enkelt å gjøre rede for hva slags forventninger man møter en plate som Belus med. Albumet er det første fra Burzum på elleve år. Men ikke nok med det: De to forrige platene, Dauði Baldrs og Hliðskjálf, var laget fra innsiden av fengselsmurene, og Vikernes hadde kun
tilgang på dårlige synthesizere. Når vi nå kan høre både trommer, bass og gitarer, slik som på de platene som ble spilt inn for 18 år siden, låter Burzum på én gang overraskende likt det gamle og overraskende forskjellig.

Ste­mme­n fra tårne­t. Musikken er repetitiv på grensen til det uutholdelige, med forvrengte mollakkorder som får henge og på denne måten skaper den dissonerende harmonikken som er et av de fremste kjennetegnene ved norsk black metal. I beste fall fungerer dette hypnotiserende, og denne effekten av repetisjon, repetisjon, repetisjon, repetisjon og repetisjon er et kjennetegn vi kjenner godt igjen fra tidligere Burzum-utgivelser.
Der hvor de gamle platene hadde den sytete vokalen henvist til tidligere, er skrikestemmen denne gangen mer i bakgrunnen. Innimellom hører vi også vanlig synging, og det er åpenbart at Vikernes ikke har tatt sangtimer mens han satt i fengsel. Overraskelsene åpenbarer seg fra midten av platen og utover, med en rekke småpsykedeliske partier. Også sporet «Sverddans» stikker seg ut med sin thrash metal-aktige riffing kontrastert med folkemusikklignende gitarløp.
Opprinnelig var det meningen av Belus skulle hete Den hvite guden, men dette ble endret fordi det kom en rekke tilbakemeldinger om at tittelen ble tolket som et rasistisk utsagn. Ifølge Vikernes er Belus basert på en proto-indoeuropeisk guddom som går igjen i gamle myter i hele det indoeuropeiske språkområdet.
I norrøn mytologi kjenner vi denne skikkelsen som Balder, lysets og uskyldens guddom. På nettsiden burzum.o­rg kan vi finne o­versettel­ser av tekstene både til­ engel­sk, tysk, fransk o­g ital­iensk. Tekstkval­iteten er ikke så mye å snakke o­m, no­e dette utdraget kan demo­nstrere, skjemmet av ko­nfirmasjo­nssangsyntaks so­m det er:

Eikens lø­v m­ot bakken f­aller,
seidm­annen åndene kaller!
Eikens lø­v m­ot jorden f­aller,
seidm­annen try­llevers traller!

Inn i slo­t­t­et­ fra drømmen. Om real­itetene vet jeg ingenting. Hvem denne myteo­mspunne Varg Vikernes egentl­ig er, er ful­l­stendig util­gjengel­ig fo­r meg. Men når jeg nå l­ytter til­ Belus, kl­arer jeg ikke å unngå å tenke på o­ksen Ferdinand, han so­m al­l­er hel­st bare vil­l­e sitte under et eiketre hel­e dagen l­ang o­g l­ukte på bl­o­mstene.
Og Burzum so­m musikal­sk vesen er o­mtrent l­ike l­ite interessert i o­mverdenen so­m Ferdinand. På Hvis lyset tar oss finnes det en l­åt med tittel­en «Inn i sl­o­ttet fra drømmen». Og denne tittel­en o­ppsummerer vil­jen o­g retningen so­m uttrykkes gjenno­m Burzum, det gjenno­msyrer hel­e Vikernes’ disko­grafi: Virkel­igheten o­g samtiden kan seil­e sin egen sjø.
Oksen Ferdinand satte seg på en huml­e o­g gikk amo­k. Matado­rene sto­ i kø fo­r å beseire mo­nsteret, men egentl­ig vil­l­e Ferdinand bare sitte under eika o­g l­ukte på bl­o­mstene. Her burde jeg kanskje ha utbro­dert mer o­m sammenhengen mel­l­o­m Vikernes o­g o­ksen, men det kan jeg ikke. Grunnen er enkel­: Om real­itetene vet jeg ingenting. Vi avsl­utter med et tekstutdrag fra spo­ret «Mo­rgenrøde»:

Fø­rste vårens sø­ndagsm­orgen
kan vi igjen se den skare.
Er endelig slutt på sorgen,
over åker lø­per hare.
På det hø­y­este f­jell i ø­st
kan du se solen den rø­de.
Du kan se, og ny­te den trø­st,
f­ra varden se jorden f­ø­de.
Solen har f­ått sin kraf­t tilbake.
Eikeånden er f­ø­dt påny­.
Solen har f­ått sin m­akt tilbake.
Som­m­eren har kom­m­et.

Innfødte skrik [in Norwegian]

Forleden uke anmeldte jeg Håvard Rems bok "Innfødte skrik", en bok om norsk black metal. Jeg var ikke like krass som Varg Vikernes sin anmeldelse, for å si det sånn, og jeg synes jo egentlig Rem har klart seg ganske bra - tatt i betraktning at han ikke kjente det daværende miljøet noe videre. Men som jeg skriver i anmeldelsen, hvorfor er han ikke opptatt av musikken? Det er jo ingen ting som tyder på at han har hørt en eneste plate når man leser boka.

Ellers så jeg i Mårrabla uka etter at forlaget hadde sendt meg en ikke korrekturlest versjon av manuskriptet. Jeg ble jo spurt om å lese faktakorrektur på boka, og takket nei. Men jeg må jo virkelig si at det er nokså ubegripelig at et forlag sender ut en ikke faktasjekka bok til anmeldere. Hadde jeg vært den som skreiv boka, ville jeg vært rimelig forbanna over at forlaget gambler med sin egen, forfatterens og anmeldernes troverdighet på denne måten. Så jeg veit a faen, kanskje de ville snik-tvinge meg til å lese faktakorrektur likevel? Ræva praksis er det uansett.

Så altså, med forbehold om at den korrekturleste versjonen inneholder dyptpløyende musikalske analyser - her er litt av det lille Rem skriver om norsk black metal, sånn rent musikalsk:

«De musikalske elementene i den tidlige norske svartmetallen var mange, men vi skal her se på de elementene som først og fremst skilte norsk svartmetall fra andre ekstremmetallsjangre. Hovedelementene er her vokal og produksjonslyd.

I svartmetallen ble dødmetallens dype grynting (growling, et ord i slekt med ”grevling”, men ikke i taket, som svartmetallens screaming, mer i kjelleren) erstattet med skriking i et lysere stemmeleie.

Også dødmetallens dype gitarlyd ønsket svartmetallerne å markere avstand til; der dødmetallerne hadde stemt gitarene ned, stemte svartmetallerne dem opp igjen.»

Denne analysen fører Rem ut i følgende villfarelse: Den første norske black metal-innspillinga ble foretatt av Turboneger(!!!!):

«Satanisme-referansene finnes både i sangtittelen ”Vaya con Satan” og i pentagrammet på et cover som til forveksling ligner coveret på nettopp Venoms debutalbum Welcome to Hell (1981). Screamingen er også tilstede i de første par vokallinjene til daværende punkveteran og relativt nyslåtte Turboneger-medlem Harald Fossberg. Dessuten er det første gitarriffet umiskjennelig og oppstemt svartmetall. I sum: De første førti sekundene av ”Vaya con Satan”, kombinert med innpakningen, er en norsk svartmetallåt – den første sådan.

Når kom den ut? Den ble sluppet i USA i oktober 1991, samme måned som Immortal utgir sin selvtitulerte debut-ep. Men innspilling, livefremføring og norsk utgivelse av ”Vaya con Satan” kan dateres tidligere. På en offisiell Turboneger-side heter det at singelen ble sluppet ”sommeren 1991”, og ifølge Moslet hadde bandet releaseparty for ”Vaya Con Satan” på Rock All. Turbonegers eneste daterbare Rock All-konsert i 1991 fant sted allerede onsdag 15. mai.»

Men hva da med samleskiva "Projections of a Stained Mind" fra 1991? Vi vet at Pelle "Dead" Ohlin tok livet av seg i april 1991, så låtene "Freezing Moon" og "Carnage" må være spilt inn før det. Mener også å huske at det står mer info i coveret på skiva, men det er så rotete i platesamlinga mi at jeg ikke klarer å finne den. Jeg er neigu ikke sikker på akkurat når "Projections..."-skiva kom ut, sånn rent på datoen eller måneden, men den kom i hvert fall i 1991. Uansett, så er Dead sin vokal på disse to låtene helt innafor grensa av de definisjonsrammene som Rem sjøl legger til grunn. Og "Freezing Moon" er black metal i alle de drøye seks minuttene låta varer. (Og etter min mening har ikke Mayhem klart å oppnå samme steminga som det er på denne innspillinga av låta før med "Ordo Ad Chao" fra 2007.)

Ellers kan jeg også nevne "Live in Leipzig", utgitt på Roberto Mammarellas plateselskap Obscure Plasma i 1993. Her har vi en Mayhem-konsert fra november 1990, og den inneholder mange av låtene fra "De Mysteriis Dom Sathanas".

Hva angår å bruke utgivelsesdato som kriterium for hva som er den første norske black metal-låta, så viser det at Rem ikke helt har skjønt hvordan miljøet funka på den tida. Det var mye opptakskassetter ute og gikk. Og det er vel litt i overkant borgerlig å ikke anerkjenne demoer og lignende som utgivelser i denne sammenhengen.

Og bruken av skrikevokal som definerende kriterium gjør at Rem ikke fanger opp Grymyrk-demoen til Thorns (ifølge Encyclopedia Metallum spilt inn 3. juni 1991.). Her er det ikke noe vokal, men faen heller, norsk black metal-riffing blir grundig definert på dette opptaket. Hør på Burzum, og du skjønner greia. Eller Satyricon. Eller Mayhem. Eller Dødheimsgard. Eller Emperor. Eller Ved Buens Ende. Eller Darkthrone. Ellers er det også relevant å nevne Stigma Diabolicum i denne sammenhengen. Det var jo bandet som seinere skulle bli Thorns. Det er jo en kjent sak at mange av riffene fra demoen deres endte opp på "De Mysteriis Dom Sathanas".

Videre kom ikke Immortal sin første sjutommer i 1991, den kom i 1992, og den var (ifølge Øystein Årseth) rykende fersk da jeg kjøpte den på Helvete i 1992, sammen med en t-skjorte fra samma bandet med deilig rosa trykk.

Jeg får følelsen av at Rem ønsker å komme med "overraskende nye funn" om norsk black metal med Turboneger-påstanden sin. Jeg er journalist sjøl, så jeg skjønner jo at det kan være fristende å ta noen snarveier for å presentere "overraskende nye funn". Men Rem må nok ta seg en Sorry Mac-meny med løkringer og milkshake. Turboneger som leverandør av første norske black metal-låt blir for søkt.

Stagnant Waters

This february I joined yet another band. This one is called Stagnant Waters, consisting of Camille Giraudeau, Aymeric Thomas and yours truly.

There is one rough mix at our myspace profile at the moment, but there will be more tasters soon, I think.

Camille also has some other bands: Dreams of the Drowned and Smohalla. That goes for Aymeric too: Pryapisme and Lyode.

We are in the process of completing our first album. It will be out some time later this year via Adversum.

two reviews of the zweizz & ru-486 split cassette

http://www.avantgarde-metal.com/content/beyond2.php?id=101

http://www.heathenharvest.com/article.php?story=20100227171204465

yet another review about shamefully underrated fleurety is

http://www.sputnikmusic.com/soundoff.php?albumid=27011

The Beautiful Toilet

The Beautiful Toilet

Blue, blue is the grass about the river
And the willows have overfilled the close garden.
And within, the mistress, in the midmost of her youth,
White, white of face, hesitates, passing the door.
Slender, she puts forth a slender hand;

And she was a courtezan in the old days,
And she has married a sot,
Who now goes drunkenly out
And leaves her too much alone.

(Ezra Pound)

we never cared much about post rock

Nobody really talked about "post rock" in 1995, as far as I can remember. I see that according to Wikipedia, the term "post rock" was coined in 1994, but "post rock" never came to Ytre Enebakk that year nor the year after. Descriptions such as this are just music journalists trying to make the chaotic world of music comprehensible anyway. That's why i try to avoid inventing new tags while writing about music myself (I think).

So here is a guy writing about Fleurety and "post rock".

http://liferthereviewroom.blogspot.com/2010/01/fleurety-min-tid-skal-komme.html