a review of an old record

here's a review of "nonsense chamber", an album I made with yusaf from ved buens ende and DHG back in 1996

http://www.lollipop.com/archive_temp.php3?content=issue43/43-4e-01.html




the album itself can be downloaded from here

Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap

Det er ingen elg på Foods nye plate.

Anmeldelse skrevet for Morgenbladet.

Food
Quiet Inlet
ECM/Musikkoperatørene. 2010

Quiet Inlet er det sjette albumet til Food, og det første på ECM. Og når man har en cd med den karakteristiske omslagsdesignen til det tyske plateselskapet i hendene, vet man hva man forventer: Rolig og meditativ jazz.

Det får vi også på Quiet Inlet, men dette er ikke bare smakfull voksenjazz for svigerfar. Allerede på åpningssporet hører vi perkusjonist Thomas Strønens eksotiske og sløye rytmer, som maler ut en vagt melodisk figur. I bakgrunnen svever en lys, stigende sky av en synthesizer, som, når man lytter gjennom hele albumet, skal vise seg å være et sentralt virkemiddel for å skape dybde i lydbildet. Denne bakgrunnssynthen bidrar til å skape en følelse av stigning i mange av låtenes hendelsesforløp.

En av grunnene til at Quiet Inlet ikke bare lar seg beskrive som rolig og meditativ jazz, er nettopp fokuset på lyddesign. Food består altså av de to faste medlemmene Thomas Strønen og den britiske saksofonisten Iain Ballamy. I tillegg har de med seg to gjester: norske Nils Petter Molvær på trompet og østerrikeren Christian Fennesz på gitar. Dette kan høres ut som en nokså konvensjonell akustisk kvartett, men slik er det ikke: Alle musikerne er oppført som utøvere av «electronics» i omslaget, i tillegg til hovedinstrumentet.

Soloppgang. Jeg skal ikke hevde at «Soloppgang over elektroakustisk lydlandskap» er en spesielt original overskrift på denne anmeldelsen. Men så er ikke lydlandskapene på Quiet Inlet spesielt originale heller. Snarere er det riktigere å beskrive dem som balanserte, kontrollerte og utført med et finstilt øre for subtile detaljer.

Christian Fennesz er en slags superstjerne i den elektroniske musikken. Hadde dette vært en film, ville man sagt at han spiller en birolle. Men hans bidrag ligger først og fremst i de subtile detaljene, både på åpningssporet «Tobiko» og sistesporet «Fathom». Han utvider lydbildet med lavmælt skurring og knitring som beriker teksturene i den ellers nokså opplagte elektronikkbruken. Og gitarspill i noen konvensjonell forstand er det ikke snakk om.

Nils Petter Molvær setter noe sterkere preg på de låtene han er med på, som altså er «Chimaera», «Becalmed», «Cirrina» og «Dweller». Samspillet mellom saksofonist Ballamy og trompetist Molvær er besnærende, og de to utfyller hverandre godt i sitt flettverk av melodier og harmonier.

Effekter. Food legger listen høyt for seg selv, og dermed blir det ekstra grelt når gruppen overbruker enkle og tydelige elektroniske romklang- og delayeffekter. Det høres nybegynneraktig ut satt opp imot utøvernes ubestridelige ferdigheter på de akustiske instrumentene.

Albumet er rendyrket i ett stemningsleie og i stort sett ett tempo. Det kunne fort blitt monotont, men når det ikke blir det, er det først og fremst perkusjonist Strønens fortjeneste. Om noen skulle lure, så er forekomsten av tradisjonelle jazzrytmer nærmest null. Her går det heller i forskjellige varianter av motiver som formodentlig er hentet fra de forskjelligste kroker av verden, og det er både polyrytmisk og fengende.