2010/04/07

Shining «Deathjazz»

En anmeldelse jeg skrev for Morgenbladet i januar i år.

Stormannsgalskap
Mye kan sies om metallbandet Shinings femte album Blackjazz, men spesielt skranglete er det ikke.

Det går unna i et forrykende tempo, alt sitter som spikret. «Stramt som rasshølet på ei mus», som det heter på fagspråk.

Det første som møter en er en svimlende riffing på låten «The Madness and the Damage Done», som å bli stadig raskere og mer voldsomt trukket etter håret opp gjennom en virveltrapp. Og fortsettelsen er tilsvarende voldsom.

Trash. Jeg har lenge gått og ventet på det skulle komme en norsk ekstremmetallplate som har vært preget av den samme musikalske stormannsgalskapen som hersket tidlig på 1990-tallet, og jeg tror at Blackjazz er en slik plate. I tillegg er det antagelig en styrke at Jørgen Munkeby, primus motor i bandet, gjennom sin varierte bakgrunn har skaffet seg en kledelig original innfallsvinkel til metalllydbildet.

Shining har dessuten en veldefinert groove, og det er kanskje det som utgjør jazzkomponenten i Blackjazz. Komposisjonene er hektiske og komplekse, men det swinger, på en litt sånn The Mars Volta møter Darkthrone møter Atomic møter Steely Dan-aktig måte. Ellers må en vente helt til femte låt, «Healter Skelter», for å høre noe som egentlig høres spesielt jazza ut i noen som helst åpenbar forstand. Ellers finner vi også en coverversjon av King Crimsons «21st Century Schiziod Man», en referanse som gir en god indikasjon på hva slags tradisjon Shining skriver seg inn i med denne platen.

Bandet har tatt turen til USA for å få den produsert av Sean Beavan, som tidligere har jobbet med Nine Inch Nails, Marilyn Manson og Slayer. Det har resultert i et kompakt lydbilde, og Shining tar seg ikke dårlig ut i sammenligning med de verdensstjernene Beavan har produsert plater for før.


Prog. Helt fra Shining for ti år siden hørtes ut som et hyllestband til John Coltrane, via den Ligeti-inspirerte Sweet Shanghai Devil og gjennom de to mer progmetallaktige platene som kom etterpå, har jeg registrert at musikken har hatt kvaliteter, men det har ikke vært plater jeg har hatt lyst til å sette meg ned og lytte til.

Ofte ledsages musikalsk stormannsgalskap av et så idiosynkratisk sett av melodipreferanser og et så stort ønske om å skille seg ut at musikken kan bli vanskelig å identifisere seg med, men jeg tror at jeg kommer til å oppsøke denne plata av egen fri vilje også når anmeldelsen er levert. Nei vent, det var altfor forsiktig formulert: Jeg er sikker på at jeg kommer til å gjøre det.

Ta for eksempel låten «Fisheye», et merkelig sammensurium av corny synthlyder, skjeve taktarter, saksofoner, rockeriff og rytmisk repeterende skriking av tall. Høres ikke spesielt kult ut, eller hva? Men det er gjennomført med bravur, det er fengende og tungt, og det dunker av lidenskap. Nå trur jeg jaggu jeg vil høre den låten igjen.

Search This Blog